Ta fra de arbeidende og gi til de hjemmeværende

I går ble jeg oppmerksom på et ganske bemerkelsesverdig forslag som fikk såpass mye adrenalin til å pumpe at jeg ikke sovnet før alt, alt for sent. Jeg har kort sagt behov for å blåse ut litt av den igjen.

Forslaget ble lansert av noen som kaller seg Morsrolleorganisasjonen “Tid for barn” i en artikkel i Vårt land. De ønsker mammalønn på 262 000 kroner. Dette skal de finansiere ved å legge alle statlige støtteordninger inn i en pott, altså Foreldrepenger (16 mrd.), Barnetrygd (15 mrd.) og Kontantstøtte (1,2 mrd.).

Så altså – til barna er 3 år skal man kunne få 262 000 av staten for å være hjemme med små barn. Et kjapt regnestykke viser at det tilsvarer en lønn på omtrent 450 000 i året (betaler ikke skatt på 35,8%, betaler ikke barnehage på 25 000 i året), og dermed vil det blir attraktivt for veldig mange.

It’s the economy, stupid!

Som jeg skrev i en post for noen år siden, så vil våre barn måtte jobbe vesentlig mer enn oss, ettersom det blir færre som jobber og flere som mottar stønader.  Med den eldrebølgen vi har foran oss har vi ikke råd til reformer som dette, selv om det skulle være en glimrende ide.  Flere må jobbe, og flere må jobbe lenger.  Omtrent 60% av studentene på høyere utdanningsinstitusjoner er dessuten kvinner, og om de ikke skal bruke utdannelsen sin mens de har små barn, betyr det også at samfunnet bruker mye ressurser på å utdanne studenter som ikke bruker utdannelsen.

Samfunnsøkonomi

Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved dette virker det ikke som “Tid for barn” har regnet på, men om vi antar at omtrent 100 000 kvinner vil velge dette i stedet for lønnsarbeide i 2 år, så kan vi kanskje leke litt med tallene.

Det er i tillegg mange slags kostnader jeg ikke har tatt hensyn til.  Som f.eks. at med mange færre barn i barnehage vil vi trenge vesentlig færra førskolelærere og andre ansatte.  Som at veldig mange kvinner tar høyere utdannelse og om de ikke bruker den koster det samfunnet.  På inntektssiden vil vel “Tid for barn” hevde at vi vil få bedre og mer harmoniske barn som vil bli mer framifrå voksne, men det tror jeg ikke det er belegg for å si. Forskningen spriker og det er dessuten ikke langt nok erfaringsgrunnlag til å si noe sikkert.

Dette vil altså bli en veldig dyr ordning, både direkte over statsbudsjettet og i form av lavere verdiskapning.  Ordningen vil føre til at vi blir enda færre som jobber, og hvordan du enn snur og vender på det, så er det de som jobber som skaffer klingende mynt inn i statskassen.

Noen må betale!

I tillegg til at de arbeidende må betale, så må det med sannsynlighet også betales en regning av andre grupper for at gruppen kvinner med små barn skal få mer.  Susanne Kaluza sier det slik i sin kommentar til utspillet:

Navlebeskuende

Det må være mulig å løfte blikket fra vår egen navle og se at det også finnes andre verdig trengende grupper her til lands. Hva med å lønne alle som har syke foreldre? Eller gi en bonus til minstepensjonistene? Kanskje bruke pengene til å styrke barnevernet?

Selv om det i disse valgkamptider kan virke sånn, er ikke statskassa noen Sareptas krukke. Vi må prioritere. Hvem er det mest prekært at får 262.000 mer i lomma akkurat nå?

Selv om det svir for en tobarnsmor å innrømme det: Svaret er neppe småbarnsforeldrene.

Det tror ikke jeg heller.

Tid for barn har svart Susanne Kaluza her.

Ta fra de arbeidende

Det som imidlertid provoserer aller mest, er at denne dyre skal betales av noe. Den skal betales av de som jobber mens de har små barn.  For det første så må staten få skatteinntekter et sted fra – og det er fra de som arbeider.  For det andre så vil de f.eks. ta barnetrygden og legge i potten – det vil si at jeg som har arbeidet 120% mens jeg har hatt barn i 14 år vil miste den eneste støtteordningen jeg har, barnetrygden.  Til fordel for mødre som vil være hjemme.  Det virker da ikke rettferdig i det hele tatt.

Jeg vil altså måtte betale mer skatt og få mindre overføringer.  I tillegg skal jeg sikkert finansier pensjonspoeng også, kan jeg tenke meg.

I tillegg vil de bare prioritere foreldre med små barn – de store får ikke barnetrygd.

Den hjemmeværende husmoren er en historisk parantes

Det virker som om mange mener at den arbeidende mor er noe som kom med kvinnefrigjøringen på 70-tallet, men slik er det slett ikke.  Det er den hjemmeværende husmoren som er en historisk parantes.  Hun oppsto i brede lag av folket etter krigen, ettersom velstanden økte.  Kvinner har alltid jobbet, og jobbet mye, enten det var på fabrikker eller på gårder.  Og 50-tallshusmoren var jo ikke mer lykkelig med det enn at hun gjorde opprør på 60- og 70-tallet og ville ut i arbeidslivet i stedet.

Å få barn er ikke en diagnose, selv om du kan få intrykk av det. Kvinner har fått barn til alle tider, og de har som regel jobbet mens de har hatt små barn.  Det er alles rett å velge annerledes, men jeg vil ikke sitte igjen med regningen.  Jeg har jobbet 100%+ som enslig mor i alle år. Det har vært mitt valg.  Det valget har selvsagt krevd forsakelser, mest i form av sosialt liv. Men slik er jo livet, de valgene vi tar har konsekvenser  vi må leve med.

Så velg gjerne å være hjemme mens barna er små, men be ikke meg om å betale 262 000 i året for at du skal gjøre det.